Sigbjørn Walderhaug

28.januar 2003 skjedde det utenkelige... 

Jeg ble kjent med Sigbjørn i slutten av 1997 gjennom mIRC av alle ting! Vi snakket i over et år uten å møtes. vi chattet, skrev mail til hverandre og snakket på telefon.
Dagen var kommet, vi skulle endelig møtes. Jeg brukte sikkert tre timer på å finne ut hva jeg skulle ha på meg! Men jeg kom fram til en lyseblå miss sixty bukse og en hettegenser.. jeg husker at jeg synes jeg var pyntet, men likevel casual.
Jeg møtte han og en kompis som het Erlend. Jeg husker jeg synes Sigbjørn var altfor sjenert og at dette kom aldri til å gå bra, men jo mer vi snakket, jo mer forelsket ble jeg. 

Jeg tror faktisk jeg blei forelsket allerede den kvelden. Vi gikk rundt i Ålesund sentrum og bare "hang", slik som vi pleide å gjør når vi var 13-14 år :)

Jeg kom hjem og skrev i dagboken min  "Kjære dagbok, jeg har endelig møtt Sigbjørn! Dette må være kjærlighet."... og det var det.

Vi ble kjærester og jeg var i lykkerus! Min første ordentlige kjærest!
Vi hadde 1,5 fantastiske år med glede og krangling (vi var jo tross alt fjortisser og alt dramaet som fulgte med det).
Jeg husker Tronica om julen i 1999, Sigbjørn kom med en gave til meg. Det var en fisk som kunne synge. Man trykte på knappen, så spilte den "don't worry, be happy" mens munnen til fisken bevegde seg...
Jeg har den fortsatt.... og hver gang jeg hører sangen tenker jeg tilbake til 1999 og den enkle gleden av en fisk som sang....

 

Jeg som peker på Sigbjørn.  <3

Sigbjørn var med i bedehusmiljøet på Valderøya, som egentlig ikke var så mye bedehus som jeg trodde :) Eller vi var i alle fall en god gjeng som ikke var så god. Vi tilbrakte evig mange timer ned i "slummen" som vi kalte kjelleren til en som heter Arild. Hørte på Korn og nøt livet med alkohol uten lov. Men av en eller annen grunn så ga det bedehusmiljøet meg en eller annen form for trygghet som jeg ikke helt klarer å beskrive. 

Jeg husker vi feiret nyttårsaften 99/00. Det må vær den beste nyttårsaften i mitt liv! Alt var bare så enkelt og fantastisk og vi hadde ikke en bekymring i verden. Jeg hadde mannen i mitt liv der, og jeg drømte om rødt hus med hvitt stakittgjerde.

 

Men glanstiden falmet som alt annet her i verden, og forholdet tok slutt. Det var jeg som gjorde det slutt, og nå kan jeg ikke huske hvorfor jeg gjorde det slutt, det var sikkert en latterlig grunn som jeg ikke kan stå for i dag. 

En periode gikk der vi ikke snakket sammen, men heldigvis fant vi tilbake vennskapet vi hadde! Det var altfor verdifullt til å miste...

Begge to fikk ny kjæreste, men vi holdt likevel sammen som venner, vi var jo tross alt hverandres første store kjærlighet, og den kan man aldri glemme..

Videregående begynte. Jeg gikk på musikkskolen og Sigbjørn gikk på Nørve. Siden skolene lå så nært hverandre hadde vi ofte røykepause ilag, gode øyeblikk som man ikke satt pris på, før senere...

28. januar 2003 var på en tirsdag og jeg skulle egentlig på skolen. 

Av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å skulke, jeg orket ikke skole den dagen. Når klokken var halv elleve ringte Kristin i klassen min, jeg tok telefonen og sa hallo.  "hei Malin... går det bra med deg?"  uvitende om hva som hadde skjedd svarer jeg "jada, jeg er bare litt sjuk" .. det ble stille i andre enden "du har ikke hørt det?"  "hørt hva?" "Det gjelder Sigbjørn... han har vært utfor en ulykke"  Hjertet mitt stoppet opp, jeg fikk panikk. "Kristin, jeg må legge på, jeg må ringe taxi, jeg må komme meg på sykehuset!".... "Malin.... Sigbjørn er død."

Jeg slapp telefonen.... jeg falt sammen på gulvet... jeg fikk ikke puste.... hva sa hun ?? nei, det kunne ikke stemme! Jeg tok telefonen min og slo nummeret hans..95 99 15 33... Telefonen var av. jeg prøvde igjen... og igjen... og igjen... jeg nekter ! 

Mamma kommer hjem og finner meg på gulvet, jeg sier ingenting, jeg klarer ikke si noe. Etter en stund sier jeg at Sigbjørn lever ikke lenger, og først da... først da når de ordene kommer ut av munnen min begynner jeg å hylskrike. Jeg klarer ikke stoppe. Jeg ligger på gulvet og mamma legger seg ned sammens med meg. Jeg banner, jeg hyler, jeg nekter...Det er så jævlig urettferdig !!

Når skolen var ferdig kom det masse folk til meg som ville vise at de brydde seg. Jeg satt jo så klart pris på det, men akkurat der og da så ville jeg ikke ha noen der, jeg ville bare at jeg skulle våkne fra dette grusomme marerittet og ta tilbake de siste ordene jeg sa til han.. 

Jeg ringte til Torgunn, som er moren til Sigbjørn. Hun spurte om jeg vær så snill kunne komme ut til dem. Jeg sa ja...

Jeg satt på med noen venninner fra Giske og de slapp meg av utenfor huset til Sigbjørn.. var dette siste gang jeg gikk inn i det huset? Hva skal jeg si til Leif Kåre og Torgunn? 

Jeg ringer på og sier til meg sev "ikke gråt nå da Malin..."
Torgunn åpner og gir meg en klem, en klem som varte for evig.. "Nå kan vi gråte Malin", hun gråter. søsteren sitter der, full i tårer, faren er helt stille. 

Jeg blir tilbudt boller, noe som jeg fant veldig merkelig. Jeg setter meg ned og Torgunn kommer med et bilde av Sigbjørn som ble tatt noen dager før.. han holder onkelbarnet sitt i armene og jeg klarer ikke holde gråten tilbake.

Torgunn spør om jeg vil se rommet hans. Jeg visste ikke helt om jeg ville, men samtidig så var det noe i meg som sa at jeg skulle se det. Jeg kommer ned i kjelleren og inn på rommet. Så mange minner... så ufatterlig mange minner som jeg ikke har satt pris på tidligere kom strømmende og jeg kjente det var vanskelig å puste. Torgunn fortalte meg alt som hadde skjedd, og hva som kom til å stå i sunnmørsposten. Jeg tenkte på 38 åringen som overlevde.. lurte på hvem det var.. Men fant fort ut at jeg måtte aldri finne det ut..

Vi gikk opp igjen på stuen og så ut vinduet. På parkeringsplassen stod der evig mange biler med lys og nødblink til ære for Sigbjørn. Det er det vakreste jeg noen gang har sett, og jeg kommer aldri aldri til å glemme det synet. torgunn spurte om jeg kunne komme på båreandakten, og jeg sa ja.

Når jeg kom hjem satt jeg meg ned og skrev en sang, det ble ikke en bra sang, men jeg fikk i alle fall ut noen følelser... den bare kom til meg:

  TRIBUTE TO YOU


Yesterday, like the song
my troubles seemed so far away.
Today, emptiness
you're no longer here.
Got your picture on the wall,
got your smile inside my heart,
my feelings hidden in a box


You were my first,
you went away,
God how I wish you could stay
But heaven is okey too,
I miss you....


Friends, you had them all.
Rising high, you could never fall.
Love, you were such a fool,
but so was I, played you like a tool.
Got memories in my head,
got regrets in my heart,
my rage hidden in a box.


You were my first,
you went away,
God how I wish you could stay,
but heaven is okey too,
I miss you....


You made so many lives complete,
made so many smiles.
you died yesterday,
driving you stupid car.
Slow down, it's not safe.
But heaven is waiting now,
So go before I start to cry....

 

Jeg fortalte mamma om båreandakten, og hun spurte meg om jeg var sikker på om jeg ville dra dit. Så klart jeg var sikker... hun spurte meg igjen, og forklarte at idet jeg ser han ligge der i kisten, død... det er det som kommer til å sitte i hodet mitt.
Jeg var innstilt på at jeg skulle dit, og når dagen kom dro jeg.

Rommet var smekkfullt av folk..
Jeg husker kjæresten hans satt på fremste rad og det knuste hjertet mitt når jeg så hvor vondt hun hadde det. Jeg tenkte for meg selv at jeg ikke fortjener all trøsten jeg har fått, det er jo hun som skal trøstes.
Helt fremst lå Sigbjørn, jeg trodde ikke det var sant, jeg hadde lyst å springe bort og riste i han og be han våkne !

På slutten av andakten fikk de som ville gå frem og ta farvel med Sigbjørn. Jeg gikk bort og satt meg ned på huk ved siden av han og strøk han på kinnet... han var så kald. En tåre fra kinnet mitt falt ned i kisten.-

Jeg så på han, og jeg kan sverge på at han hadde luresmilet rundt munnen, da måtte jeg bare smile...

Begravelsen...
Det var så mye folk der at jeg trodde ikke det var mulig.
Et kor sang nydelige sanger, og der var alle verdens blomster rundt kisten..
Vi fulgte kisten ut til gravstøtten.. jeg var rasende inni meg, hvorfor? hvorfor faen måtte dette skje med han?? Der var så mange folk at det var nesten umulig å få med seg hva presten sa, men idet han kastet jord på graven innså jeg det..... Sigbjørn er død... Jeg hadde lyst å besvime. Kisten ble senket ned i jorden, og jeg bare stod der, jeg ville ikke gå, jeg ville bare stå der og vente til han kom tilbake. Mamma holdt rundt meg og jeg har aldri grenet så mye i hele mitt liv. "kom tilbake Sigbjørn... vær så snill...."

Det tok meg et halvt år før jeg klarte å besøke graven hans igjen. Jeg kjørte ut alene, satt ved siden av graven og sang til han. Jeg husker jeg sang sangen vår.. Still the one med Shania Twain, jeg hadde skrevet ut sangen jeg hadde laget fra dagen han døde til begravelsen, og jeg la den på graven sammens med en bamse jeg hadde gitt til han som han hadde glemt hjemme hos meg.
Etterpå kjørte jeg ut på Alnes og så på solnedgangen, den var vakrere enn noen sinne, og jeg hørte på Green Day - time of your life...


Asgeir Giskegjerde som sang til ære for Sigbjørn under UKM


Nå er det 7 år siden Sigbjørn forlot denne verden, men han er likevel i tankene mine hver eneste kveld, og jeg savner han like mye...

"Gla i de Smurf....."

Klem fra Gizmo