Eksibisjonist ? Eller bare ærlig?

Jeg snakket med veldig god kompis av meg på Msn, og jeg fortalte han at jeg har funnet 25 bilder av ting som har gjort meg lykkelig siste årene, og at jeg lurte på å lage et album på Facebook eller legge de ut her på bloggen.. så skrev han tilbake "din eksibisjonist ;) ".

Han mente det som en spøk, men det satte i gang en evig lang diskusjon om blogging og facebookstatuser.
Han spurte meg om hvorfor jeg føler at jeg må dele det jeg tenker og skriver med andre.. om det var fordi jeg vil ha reaksjoner, som i en slags egoistisk "vil bli sett" greie. Eller om det var fordi jeg føler at andre kan få glede og lærdom av det jeg deler.
Jeg svarte han at èn ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg blogger ikke for at jeg vil bli sett og folk skal se hvor "grusomt" jeg har det.

Så hvorfor blogger jeg?

Vet dere... jeg vet faktisk ikke,  men jeg tror det er for at jeg vil være ærlig. Jeg har alltid vært, og kommer nok alltid til å være en nådeløs ærlig person, og det er bare den jeg er.
Folk er forskjellige.
Noen er innesluttet personer som kun utrykker meningene sine når det er snakk om materialistiske ting, andre deler absolutt alt med omverden.
Jeg deler ikke alt med dere, men jeg tror at alle har godt av å blottlegge seg av og til, kanskje som en liten realitycheck... en måte å være ærlig med seg selv på.

Diskusjonen fortsatte, og jeg kom i forsvarsposisjon uten at jeg ville innrømme det.
Jeg skrev at da blir jo det feil uansett hva jeg skriver om... skriver jeg om klær jeg har kjøpt meg,så er jeg er fjortiss, skriver jeg at jeg er ensom, ja da er jeg plutselig en eksibisjonist!

Jeg merket at jeg forsvarte meg selv, men visste ikke hvorfor... skulle ikke jeg være ærlig med meg selv da?

Han sier at han syns det er bra at jeg er så ærlig som jeg er. Men jeg ble sittende igjen og tenke "trenger jeg virkelig å skrive at ting er kjipt?"

For man kan jo rett og slett bare late som at alt er i skjønneste orden hvert eneste sekund av hver eneste dag, men hva skjer da? Er hele jævla verden overlykkelig utad? Det blir bare feil i mine øyner.

Og ja, jeg vet at jeg skriver om mye trist i bloggen min, men det er ikke som at verden min er på vei til å rase sammen.
Det er bare lettere å sette ord på det triste som skjer her i livet. Det samme gjelder når jeg skriver sangtekster... Jeg synes det er veldig vanskelig å skrive "gla`låter" ! Det blir liksom så "high sky fly" opplegg.
Og ja...jeg er kanskje nede i en dal nå, men jeg er jo på vei opp igjen.

Som han fyren i det boybandet sang "Life is a rollercoaster"   :)

Men ja... tilbake til sakligheten  (hah, som om det finnes saklighet her i verden ;))
Hvis det er feil å blogge om følelser, og det er feil å blogge om materialistiske ting... hva blogger man om da? driter jeg meg ut når jeg skriver om det jeg skriver om ?
Kanskje noen ser på meg som en Emo-kid, men vettu... Det gjør ingenting :)

Men ja, det hadde vært greit om folk som leser dette deler meningen sin om dette temaet, for jeg synes det var et spennende tema !

Eksibisjonist? eller bare ærlig?  hva synes du?

Ps. De 25 bildene som gjør meg lykkelig kommer ut ;)

This is real, this is me, I'm exactly where I'm suppose to be...or I am?

Av og til er det viktig å reflektere over seg selv...

Hva er jeg?
Hvor vil jeg?
Hvordan kommer jeg dit?

Jeg er snill, av og til dumsnill... men jeg vet at jeg er det.

Jeg er morsom, eller jeg liker i alle fall å tro det.

Jeg liker å være der for andre.

Jeg har munndiarè, selv når jeg vet jeg bør holde kjeft, er det umulig.

Jeg er sårbar, jeg er redd... redd for livet, redd for døden, likevel popper den opp i hodet mitt ofte.

Jeg er en håpløs romantiker, men finner aldri kjærligheten.

Jeg har en kropp full i smerter, men det er en hverdag for meg.

Jeg drømmer om kjærlighet, om noen som kan fylle livet mitt med mening. Noen som ler sammens med meg til komiserier, holder rundt meg når jeg gråter, kjøper meg blomster, som kaller meg vakker, noen som elsker meg for den jeg er, og som ikke vil gi slipp på meg.

Jeg streber etter det uoppnåelige, det perfekte...som sikkert ikke fins.

Jeg drikker altfor mye kaffe og spiser usunt.

Jeg har alltid planer om å trene, men kommer aldri så langt, og når jeg først trener spiser jeg dobbelt så mye.

Jeg er blakk og arbeidsledig og det går veldig hardt innpå meg, selv om jeg spøker med det,  er det flaut.

Jeg har en drøm om å leve av musikken min, men er altfor usikker på meg selv for å lykkes. Det gjør meg forbannet.

Min bestevenn er en hund.

Mine fiender er tankene mine.

Jeg hater baksnakking, men baksnakker likevel.

Jeg har vært lam.

Jeg har droppet ut av samtlige sporter jeg har vært med i.

Jeg ler ofte, men sjeldent ekte. Når jeg ler, slår jeg meg ofte på låret som en gammel bestemor.
Jeg hater å vær alene.

Jeg elsker dagen derpå humor og ønsker at det var slik hver dag uten å måtte være fyllesjuk.

Jeg er ensom, så ufattelig ensom... selv med 20 mennesker rundt meg føler jeg at jeg er alene...

Jeg begynner som oftest å rappe når jeg er blitt brisen og føler det er en kjempegod idè.
Jeg savner å være lykkelig, og lurer av og til på om jeg noen gang kommer til å bli det igjen... for alt jeg vet, så er det dette som er lykke... i tilfelle er lykke oppskrytt.
Jeg hater kroppen min, hver eneste centimeter av den.
Jeg har ekstremt lyst til å vinne i lotto, av den enkle grunn at jeg er lat.
Jeg er veldig sjarmerende og får frem smilet i folk (tror jeg da).
Jeg er bitchy.
Jeg forandrer hårfarge og frisyre annenhver måned, hvorfor?
Jeg er kjærlig, rar og jævlig nysgjerrig.
Jeg er sjalu og misunnelig.
Jeg kjøper ofte skraplodd.
Jeg elsker å tenne stearinlys overalt!
Jeg drømmer om mannen i mitt liv.

Dette er meg...hva med deg?