Klokka er bare 7 om morgenen, men hun føler for å skrike allerede. Hun må ta meg sammen, men skjønner ikke helt hvordan hun skal få det til med alle disse tankene svirrende rundt i hodet. Hun tar frem dagboken.
"I går drakk jeg meg full, kun for å glemme. Oppdrag vellykket. Skummelt. Tanker..burde gi opp, men hjertet vil ikke gi slipp, ikke helt enda. Hvordan kommer jeg gjennom til han? hva må jeg gjør for at han skal skjønne at han knuser meg med handlingene sine. Skjønner han ingenting? eller er jeg kanskje jeg som ikke skjønner? -M-
Ironien her er jeg skrev dette i April 2012, men jeg publiserte ikke det.
Kanskje jeg burde gjort det.
Kanskje da, hadde jeg ikke sittet her med et knust hjerte.
Mennesker er aldri slik som du tror de er, alle lyger, alle bedrar.
Så du må selv ta valget om du vil hoppe i det, eller ta et steg tilbake.
Jeg hoppet i det.... jeg angrer.
Men det er kanskje noe i det se sier... "man lærer så lenge man lever"
....Det jeg har lært de siste to årene er at folk forandrer seg ikke.
Aldri tro på noen når han sier at det aldri skal skje igjen... det e bare piss.
Aldri tro at noen kan slutte å lyge...
Aldri tro på "det er bare deg" hvis magen din sier noe annet..
Nok en gang lærte jeg det på den vanskelige måten.
Hadde jeg bare tatt et steg tilbake for 2 år siden......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar