Livets korridor

Jeg hadde en prat med min søte mor her en dag om psykiske problemer, og det var veldig facinerende å høre en annen generasjon sin mening.

Nå for tiden er det veldig enkelt for oss unge å snakke om problemene vi har, vi skriver om dem, vi deler dem med venner og bekjente.. det er liksom ingen "synd" lenger å være deprimert,  egentlig så tror jeg at vi alle er en form for psykisk syk, men så klart i forskjellige grader.

Min mor og hennes venninner er vokst opp med at man ikke snakker åpent om slike ting.

Dersom noen ikke var "normal" før, så var det rett på sykehus og de ble stemplet som en galing. Det var ikke snakk om å gå til psykolog dersom man skilte seg, ble voldtatt eller for den saks skyld bare følte seg deprimert.

Tiden har uten tvil forandret seg. Jeg vet om så utrolig mange som oppsøker hjelp hos en psykolog... men hvorfor gjør vi det?

Trenger vi en person som er objektiv? Eller noen som bare gidder å høre på alle problemene når vennene ikke hører etter lenger?

Personlig har jeg ingen fordommer mot at folk søker "tilflukt" hos psykologer dersom de føler at de blir hjulpet, men er det av og til for lett å ty til psykolog dersom man har en vanskelig hverdag?

Det fantes en gruppe fra Ålesund som kalte seg Benkpress som hadde en låt .. den het "livets korridor" og hadde en fantastisk tekst:

Mine tanka har for lengst kasta loss,
skal e gi opp alt e satsa eller snu me rundt og sloss?
På tross av all psykose, på tross av det som skjer,
ser e ingen lys enn den sola som går ned.
Spor gjennom mørke, måneskinnets glis,
det kan bli min siste tanke eller kanskje mitt forlis.
Dem sir at første kjærlighet e den som sitte best,
hvis du mista det du tror på, går livet ditt som verst.
En protest til dem som tror på kjærlighet ved første blikk,
når alt går som verst, snur dem opp og ned på livet ditt.
Et helvete på jord, tro ka du tror, for det du høre her e mine tanka lagt på ord.
inge mørk metafor, bare sannhetens ord, fakta lagt på ord gjennom livets korridor.

Vær påpasselig og våken på ken du slippe inn, for e vet av erfaring
kjærlighet gjør blind....

Unge nå for tiden er som sagt veldig flink til å snakke med hverandre om ting som plager dem. Men likevel er det høyere statistikk for selvskading og selvmord enn før i "gamle dager"... og det var dette jeg og min mor ble sittende og snakke om.

Vi har to forskjellige syn på selvskading og vi begge har lest om det.

Mamma sier at de som skader seg selv er som oftest unge jenter som prøver å appellere til en kjæreste eller en som har såret de. Og at det er derfor det er så mange flere jenter som er selvskadere enn gutter.

Hun mener (eller har lest) at gutter ser ikke lenger enn nesa si når de er deprimerte, og derfor tar de livet sitt, uten å helt vite konsekvensene av det.

Den siste delen er jeg forsåvidt enig i, at unge gutter (og jenter) som tar livet sitt i en alder av 15 år ikke helt skjønner konsekvensene av handlingen. Men på en annen måte så skjønner jeg dem... Det er ikke sååå lenge siden jeg var 15 år, og "mannen" du møter når du er 15 år, er "mannen i ditt liv" ! Det er i alle fall det du tror, og jeg tror at alle følelsene du har når du er 15 år, er reelle.. når du er så ung.

Du har ikke en fjerneste anelse om at du kommer til å bli såret tusen ganger til de neste 10 årene..

Når du åpna dine øyne, og ser alt besvær,
står e ved si side i all slags vær.
Spør om ka du vil, og hvis e ikke har et svar,
da skal e søke over alle verdens hav.
Det va det svare du ga da du møtte me en gang,
vi skulle vandre gjennom livet etter kjærligheten klang.
Men den gang, den sorg, du hadde bygd opp mi borg,
no vandra e aleine på et mørkt jævla torg.
Mine tanka e svarte, mine tanka e låst,
ikke lett å bruke hode, når hode e blåst.
For du focka me opp, mentalt og brutalt,
snudde livet mitt rundt, hardt og fatalt.
Ja banalt sett slik, e vil kalle det svik,
du sa at du elska me, over mitt lik.
Et sprik fra dei svake og sensitive side,
du knuste mitt hjerte, og lot me få lide....

Mitt syn på selvskading er frustrasjon. At det bruser inne i kroppen din av alt som er jævli og det føles ut som du skal til å sprekke.. så kutter du deg selv, og det blir nesten symbolsk, at du gir slipp på den psykiske smerten. Men når skaden er skjedd blir man sint igjen... man tenker "hvorfor faen var jeg så dum som gjorde det?!", så det blir en ond sirkel.. Det er i alle fall min mening.

Langt å reise for å gråte,
for livet e ei gåte
Drømma knust av ord,
vandra gjennom livets korridor...

Nå for tiden kan man google gud bedre meg alt! og jeg tok like så godt og googlet selvskading, og statistikken rundt det. Egentlig er det skremmende å lese hvor høy prosent som faktisk er selvskadere. 10 % .. Det er faktisk mye, altfor mye.

De klarer ikke helt å beskrive definisjonen på selvskading, men om du trykker her kan du lese litt.

Så hvordan kommer man seg gjennom det?

Er det noe som man vokser av seg? Eller forandrer man bare "terapimåten" når man bli eldre?  Feks med å drikke oftere, at man bare må ha et par glass vin for å sove bedre, for å slippe alle tankene om hvor jævlig livet er ? Er det kanskje da det er greit med en psykolog.... ?

E fylte de med kjærlighet, mangla fortrolighet,
det skal mer til å for å knekke min personlighet.
Stål i bein og arme, ståk i vett og sinn,
ikke lett å sleppe tak på kjærligheten sin.
Finne vei e skal gå, på egne bein skal e stå,
finne vei frem i livet til et mål e skal nå.
Trå forsiktig i gresset, spare hjertet mitt til sist,
men du såra me for alltid, mitt hjerte fikk en brist...

Jaja, det var kveldens bidrag fra frøken Fryd her, men jeg vil gjerne vite en liten ting...

Hva synes dere om dagens psykiske lidelser og takling av problemer?


Peace out.